Matlab

Denne siste uka har vi vært i Matlab, på et av de andre sykehusene til ICDDR,B. Sykehuset ligger et stykke ute på landsbygda, og vi var veldig glad for å få oppleve litt av det "ekte" Bangladesh, og ikke bare være i storbyen.

Det tok oss en god stund å komme ut av Dhaka, men etterhvert forandret landskapet seg, og rismarkene åpenbarte seg. Selv om veiene var humpete og dårlige, hadde jeg egentlig forventet verre ut fra tidligere erfaringer. Store deler var asfaltert, og det virker som de jobbet jevnt med vedlikehold. I monsuntiden er det store problemer med oversvømmelse og erosjon og ødeleggelse av veiene. Den siste timen, etter at vi tok av fra hovedveien, var veiene lagt stort sett lagt oppå smale jordvoller som forhåpentligvis lå høyt nok til å slippe unna vannet. Det var mye trafikk her også, og det er et under at vi ikke kræsjet eller kjørte på noen, mennesker eller dyr!

Utenfor gjestehuset

Sykehuset lå i fantastiske omgivelser, med rismarkene som nærmeste nabo, og gode muligheter for rekreasjon og filosofering på en benk ved den lille innsjøen på området.

Vi bodde på gjestehuset i tilknytning til sykehuset, og her trivdes vi veldig godt! Alle vi har snakket med skryter veldig av Matlab og maten på gjestehuset, og det stemte jammen bra =) 

Rismarkene

Det var i Matlab ICDDR,B startet sin virksomhet, på begynnelsen av 60-tallet. Her har de hatt datainnsamling og forskning rundt befolkningens helse og sosioøkonomiske kår i over 40 år. Databasen er den største og lengstlevende i et utviklingsland i verden, og er internasjonalt anerkjent. Man kan følge en families eller en hel landsbys helse og migrasjonsmønster, fødsler og død, gjennom flere tiår. Informasjonen brukes for å kartlegge aktuelle problemområder, for eksempel når det skal tas politiske beslutninger om helsebevilgninger, og til internasjonal forskning.

Fødeavdelingen
Selve sykehuset er i hovedsak organisert på samme måte som hovedsenteret i byen, men de har i tillegg  fokus på mor/barn. Vi tilbrakte mye tid på fødeavdelingen iløpet av uka, og vi fikk med oss flere fødsler. For meg var det interessant å sammenligne med hvordan jeg opplevde føden i Namibia. Matlab er jo et lite lokalsykehus, og har mye mindre ressurser enn de store sykehusene i Windhoek både i form av utstyr og personell. De har også mindre kunnskap om hvordan utstyret skal brukes rett. Sykepleierne er i mindretall, og helsearbeidere som kanskje bare har noen måneders kurs tar seg av mange oppgaver.

Til tross for dette syns jeg kvinnene blir bedre ivaretatt før og etter fødselen her. Stemningen var mye roligere, og det var mindre kjefting. Kvinnene får også ha med seg pårørende inn. Når en jente gifter seg går hun over til svigerfamilien, og det er vanlig at svigermor tar vare på henne under svangerskapet og hjelper til under fødselen. 

Fødeavdelingen bestod av to rom. Et venterom, og ett rom for fødsel og observasjon

Våre medstudenter som var i praksis før jul samlet inn penger slik at fødeavdelingen nå skal få skillegardiner mellom fødesenga og de som ligger til observasjon. Dette bidrar til økt privatliv, men også som en fysisk barriere som kan være med å sette fokus på bedre hygiene mellom hver pasient man er borti.

I gangen på sykehuset

En kveld var veilederen vår Lisa borte på sykehuset for å snakke med noen sykepleiere, men fant ingen av dem i avdelingene. Da hun til slutt kikket innom fødeavdelingen satt de der alle sammen og varmet seg. Burde de ikke være hos pasientene? Nei, det var ikke nødvendig, de hadde jo "attendings" (slags vakter) og pårørende hos seg som kunne hjelpe dem. Men de ble enige om at de skulle sjekke på pasientene ihvertfall en gang i timen.

Veilederne våre, Muhammad og Lisa

Kangaroo Mother Care

En annen interessant avdeling er kenguruavdelinga. Premature og babyer med lav fødselsvekt legges vanligvis i inkubator for å sørge for et godt, stabilt miljø og hindre infeksjoner. Her har de ikke råd til slike maskiner, og bruker derfor en alternativ, billig metode som krever minimalt utstyr.

Det handler om hud-til-hud kontakt mellom mor og barn; ungen skal hele tiden ligge på brystet. Morens hjertelyd og pust roer ned barnet, og stimulerer barnets egen respirasjon og sirkulasjon Slik overlever barna til de er sterke nok til å klare seg selv. Metoden brukes over hele verden for barn med lav fødselsvekt. På avdelingen får de også opplæring i god ammeteknikk, og senere hvordan de kan lage næringsrik mat.

45% av alle nyfødte i Bangladesh veier under 2500 gram, og det er flere myter ute og går når det gjelder ernæring under svangerskap. Blant annet tenker mange at hvis kvinnen spiser mye blir babyen stor, og det fører til større komplikasjoner under fødselen. I mange familier får dermed ikke den gravide den næringen både hun og barnet trenger, og underernæring med påfølgende komplikasjoner er et stort problem.

Den ene ungen veide bare litt over 900 gram, det er ganske utrolig at de kan overleve når de er så små. Svigermora hadde tatt over en stund mens mor hadde en liten pause, og viste stolt fram barnebarnet sitt. En rynkete liten unge med masse ekstra hud som bare venter på å bli fylt med noen kilo til. Forhåpentligvis vil dette barnet klare seg etter noen uker til på avdelingen.

Offentlig sykehus

Helsesentre Vi besøkte også andre prosjekter som ICDDR,B driver i området, med fokus på mor/barn; blant annet vaksinasjonsprogrammer og små fødeavdelinger. Det virket som pasientkontakten var mye bedre her ute enn i byen. Mindre stress og lokale sykepleiere og helsearbeidere som kjenner pasientene og deres historie, gjør det enklere. Det første stedet lå rett rundt hjørnet fra et offentlig senter. Da vi gikk innom der for å se, var det helt tomt, og det virket som det ikke hadde vært i bruk på mange år. Alt var gammelt, nedslitt og forlatt. Det var visst fortsatt i drift, men sannsynligvis har ICDDR,Bs senter "stjålet" mange av pasientene. Forskjellen på offentlig og privat helsetibud er stor, og ICDDR,B tilbyr gode tjenester i tillegg til å være gratis. Litt rart at de opprettet et eget senter så nære det offentlige, de vil jo at flest mulig skal få hjelp, men vi fikk aldri noen god forklaring på det.

Et annet offentlig senter vi besøkte var i drift, men også her var det veldig nedslitt og trist. På grunn av mangel på personell kunne de ikke utnytte sin fulle kapasitet. Det var en liten operasjonsstue, men ingen anestesilege. Men folk fikk nå ihvertfall hjelp med enkle helseproblemer.
Denne uka skal vi besøke noen offentlige sykehus i Dhaka, og da får vi sikkert et enda bedre perspektiv på hvor store ulikheter det faktisk er i systemet.

Ambulanse-rickshaw

Rickshaw

Vannpumpe

En kveld tok Muhammad oss med til Chandpur, et sted der tre store elver fra Himalaya møtes. 

Her så vi på båter og folk og fe, og en flott solnedgang over vannet. Dette er det eneste rekreasjonsstedet i området, og lokalbefolkningen pleier også å komme hit på kveldstid. Denne kvelden fikk de en ekstra attraksjon å se på, og de lot ikke sjansen gå fra seg til å stirre åpenlyst på oss og ta masse bilder av disse rare hvite menneskene ;p Men det var en fin kveld uansett, og vi fikk sett enda mer av den bengalske kulturen.

Karina og Ingrid